Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet - Om kunst og lover
Randi Nygård
Kva kan lover og forvaltning fortelje oss om forholdet vi har til naturen og til omgjevnadene våre? Kunstprosjektet Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet har fått namnet sitt frå paragraf 2 i den norske havressurslova. Det undersøkjer lovteksten ikkje berre i lys av dei vanlege, juridiske definisjonane, men med ei open, poetisk og grunnleggjande tilnærming til dei ulike natursyna våre, forvaltning av naturressursane, fellesskapsansvaret, språkbruk og verdiar. Prosjektet er tverrfagleg og involverer biologar, poetar, fiskeentusiastar, juristar, filosofar, fiskarar, ungdommar og kunstnarar.
I 2017 gav Karolin Tampere og eg ut ein antologi med same namn som prosjektet. Arbeidet held fram i haust med ein serie arrangement på Kunstnernes hus i Oslo.
Som biletkunstnar trur eg at vi kunstnarar kan stille naive, men grunnleggjande og av og til gode spørsmål i møte med folk frå andre fagfelt, som biologi, klimaforsking, juss og filosofi. Vi forstår ikkje alltid metodane til dei ulike faga, men vi er trena til å ha eit undrande, følsamt og poetisk blikk på ting andre forstår og kanskje tek for gitt.
I dag, i vår komplekse verd med overveldande mykje informasjon, er vi menneske stadig meir framandgjorde og fjerna frå naturen og frå korleis samfunnet og ressursbruken vår fungerer. Og om vi ikkje evnar å sjå korleis livet vårt relaterer seg til større samfunnsstrukturar og naturlege krinsløp, er det også vanskeleg å sjå føre seg andre moglege fellesskap, sosiale strukturar og liv med og i naturen. Eg trur at både kunnskap, kjensler og poesi kan vere nødvendig for å kjenne og skjøne dei ulike forholda vi har til omgjevnadene våre og dermed også til oss sjølve.
Prosjektet Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet er del av Ensayo #4, eit internasjonalt og tverrfagleg prosjekt som undersøkjer forvaltning, språk, verdiar og identitet som er knytt til kyst og hav. Målet er å granske, forstå, formidle og handtere dei store ressurs-, miljø- og klimaproblema vi står overfor, på nye og betre måtar.
Søssa Jørgensen, Geir Tore Holm, Karolin Tampere og eg er del av Ensayo #4 i Noreg. Vi begynte å undersøkje kva lovene sa om forvaltning av kyst og hav her til lands i 2015.
I Norges lover fann eg havressurslova av 2008. Paragraf 2 stakk seg tydeleg ut og sa: «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg». Eg synest den var både poetisk, romantisk og motsetnadsfylt. Korleis kunne ein slik setning vere ei lov? Kvifor står det «viltlevande»? Kva er «ligg til»? Kva er forholdet mellom fellesskapet, ressursane og det viltlevande? Kva natursyn ligg til grunn for setninga og for vår forvaltning? Og kva meining og verdiar har havet og naturen utover det å vere ein ressurs for oss?Korleis kan ein forstå eit heilt økosystem? Må vi sjå oss sjølve som utanfor naturen for å forvalte han? Kva er ressursar, og kva er ikkje ressursar? Er fellesskapet ein del av økosystema og økosystema ein del av fellesskapet? Og kva er ei økosystembasert forvaltning, som havressurslova la om til i 2008?
I mars 2016 på visingsrommet Kurant i Tromsø, stilte Karolin Tampere og eg fleire slike spørsmål til kunstnarar, fiskarar, miljøvernarar, juristar og forskarar innanfor både samfunns- og naturvitskapane. Samtalane og svara vi fekk, la grunnlaget for innhaldet i boka vi gav ut året etter, der fleire frå Tromsø er med.
Viltlevande ressursar er sjølvsagt for onkelen min, som lever av å hauste frå havet, slik familien min har gjort det i mange generasjonar bakover. «Noko skal vi leve av», seier han, «og fisk er jo ein ressurs for oss». Kvifor blei desse orda i lag så merkelege for meg? Blir ikkje den ville, levande fisken redusert til ein ressurs? Kva med eigenverdien til individet? Kan vi sjå fisken som individ, ressurs og som del av våre fellesskap? Dyrevelferdslova seier at alle dyr har ein eigenverdi som er uavhengig av nytteverdien dei har for menneska.
Eg trur at vi av og til overser ville dyr og planter i nærmiljøet vårt, paradoksalt nok fordi dei ikkje er ressursar for oss. I byane blir dei ofte sett på som plager som ikkje høyrer til der. Slik sett kan kanskje ordet ressursar i dette tilfellet også bety at vi ser fisken og har eit klart forhold til at vi tek liv for å leve sjølve.
I Tromsø kunne juristane fortelje oss at «viltlevande» stod det fordi vi har ei eiga lov om fiskeoppdrett, og ein måtte då utelate oppdrettsfisk frå havressurslova. Som ein av dei sa: «Før hadde vi laks, og alle visste at han var vill, men no har vi mest oppdrettslaks.»
Viltlevande kling likevel heftig og fritt for meg.
«Ligg til», står det i lova. Det er mellom anna fordi Sametinget protesterte på andre formuleringar som «høyrer til», då havressurslova blei skriven om i 2008. For korleis kan det ville og levande eigast av nokon i det heile? Og det kan variere kven ein ser som del av «fellesskapet». «Ligg til» indikerer at noko høyrer til, men er mildare, og det stadfestar ikkje eigedomsrett. Det tyder òg at fellesskapet har ansvar for dei viltlevande. Setninga skal sikre at ressursane kjem fellesskapet til gode, sjølv om vi opererer med private rettar til fiskekvotar.
Ei vellukka forvaltning av havet, lærte vi og, handlar ikkje om å forvalte fisken, men å påverke menneska og deira handlingar. For ein kan ikkje kontrollere det som er vilt, og forvaltning handlar derfor i stor grad om å skape kunnskap og rette verdiar hjå menneska.
Til det bruker ein mellom anna modellar, slik som økosystem. Eit økosystem er ein representasjon, ikkje noko konkret i naturen. Det er eit bilete av korleis nokre ting påverkar kvarandre i eit visst miljø. Men ingen slike modellar kan innehalde alt.
Dei fleste vi intervjua i Tromsø, meinte at det ikkje er nokon motsetnad mellom det å sjå seg som del av naturen og det å kunne analysere, planleggje og forvalte. Og ingen ville seie at vi har rett til å skade miljøet. Men vi menneske er no i ferd med å gjere uoppretteleg skade på livsverda vår, naturen. Kvifor er framferda vår i konflikt med verdiane våre? Burde vi ikkje forvalte all bruk av naturressursar på nye måtar gjennom nye tankesett, modellar og lover?
Då eg intervjua Arne Johan Vetlesen til boka vår, sat vi ved eit vindauge på Universitetet i Oslo. Eg stilte professoren eit spørsmål om å sjå naturen som eit språk, som heile tida utviklar seg, og som uttrykkjer noko som vi ikkje kan gripe. Arne Johan bad meg då sjå på trea som bevegde seg i vinden utanfor. Han sa at vi vanlegvis oppfattar at det er vinden som beveger trea. Sjølv om vi seier at treet rører på seg i vinden. For ifølgje vårt mekanistiske og forenkla verdsbilete blir livlause ting bevega av ytre krefter. Og eg, som jo prøvde å tenkje på planter og dyr som levande på nye måtar, opplevde også trea slik, som urørlege og bevegde berre av vinden. Kunne treet gjere motstand? Eller bevegde det seg med vinden for ikkje å knekke? Eg forstod plutseleg kva eit mekanistisk verdsbilete er. Vetlesen heldt fram med å seie at det ikkje er sannsynleg at vinden er den einaste krafta her, sidan vi veit at tre er i live og i stand til å bevege seg, for eksempel mot sola. Men vi har ein tendens til å gløyme det og vere blinde for deira måtar å vere på.
Det psykologiske uttrykket oceanic feeling beskriv ei eksistensiell kjensle av at sjølvet løyser seg opp og blir eitt med verda, i ein augneblink utan grenser. Eg trur kunstnarar ofte søkjer slike augneblinkar, i ein flyt i prosessen sin, i møte med andre ting, vesen og menneske. Freud, som sjølv aldri hadde opplevd ei slik havleg kjensle, såg det som ein narsissistisk lengsel etter stadiet der barnet endå ikkje veit at den eksterne verda ikkje er del av det.
Teksten i havressurslova set saman det viltlevande, ressursane og fellesskapet. Kanskje kan dei havlege opplevingane òg vise oss noko om dette forholdet. I dei augneblinkane held vi ikkje noko fast. Når kunst og poesi er på sitt beste, kan det gi ei sterk oppleving av noko som ikkje kan reduserast til informasjon, og som ikkje kan begripast eller forklarast.
Eg ser på det å bruke poetiske erfaringar som relevant viss det er eit mål å representere dyr og planter betre i lovgivinga vår. Sjølvsagt treng vi rasjonelle lover og reglar og modellar å handle etter, men eg trur at det poetiske og underlege kan få større plass for at vi skal kunne forstå oss sjølve som del av naturen og naturen som del av samfunnet. Vi treng nokre nye modellar.
Filosofen Derrida skriv i boka The Animal That Therefore I Am at det å tenkje på dyret, viss det er mogleg, må komme frå poesien.
Derrida begynte å tenkje på dette etter at han hadde blitt sett naken av katten sin. Møtet med det mystiske og ukjente blikket til katten då han var ein eldre mann, gjorde at han skreiv ei heil bok.
Opplevinga av det poetiske kan som regel ikkje haldast fast. Og Derrida kunne ikkje vite korleis katten oppfatta situasjonen, men han kjende noko sterkt i det blikka deira møttest.
Kunst og poesi gjer på sitt beste nettopp dette, nærmar seg det ugripelege. Kunst kan seie noko om det som ikkje kan seiast, og på denne måten gir det ein annan kunnskap om verda. Og slik eg ser det, treng kunstnarar ikkje å gjere verda poetisk, for forholda i verda er grunnleggjande poetiske.