Verdensbilder frå Ytterøy
Randi Nygård
Når vi kommer hjem med ferja og ser Ytterøya sitt landskap, føler vi en følselse som er vanskelig å beskrive, men det er en følelse av ro og en følelse av hjem. En følelse av natur.
(Elev ved Ytterøy skole)
Landskap er ikkje laga av berre det som ligg framfor augene våre, men og det vi har i hovuda våre. (Donald Meinig, `The Beholding Eye: ten versions of the same scene’, 1976)
Og Herren Gud lét alle slag tre veksa opp av jorda, forlokkande å sjå på og gode å eta av, og midt i hagen livsens tre og treet til kunnskap om godt og vondt. (Bibelen, 1. Mosebok, 2:9)
Kunstprosjektet Verdensbilder frå Ytterøy inneheld ein serie med collagar til den nye skulen og samfunnshuset
på Ytterøy. Collagane er laga av fotografi frå øya med utgangspunkt i ulike verdensbilder og med inspirasjon frå periodar med undervisning på skulen, der elevane og eg har undra oss over øya, livet, språket og naturen.
Ytterøy ligg i eit av landetsrikaste jordbruksområde og gardane er frodige og velstelte. Det luktar våt jord, og det er roleg her.
Våre relasjonar til og påverking på naturen er ofte usynlege for oss, og i mitt kunstnarskap har eg vore oppteken av våre grunnleggjande natursyn. Eg har lete meg inspirera av at tida kanskje ikkje berre går, men oppstår mellom ting, at myra pustar vatn, at lukta av furu kan skapa regn, at tennene våre er linka til evna til å hugsa, at vår livsførsel fører til at dyr og planter døyr ut i andre verdsdelar, at lover kan vera poetiske og at ord på like stavingar ofte står for ting med likande visuelle former. Ytterøy er slik sett ein veldig interessant stad med sine tradisjonelle, men også moderne gardar, med rådyrjakt, grisar som lever i skogen og ein storstilt produksjon av kylling.
Gjennom samtalar og skrive- og collageoppgåver har elevane og eg jobba med den lokale og konkrete kunnskapen dei har frå øya og ulike modellar over samanhengar i verda, som at vatnet reiser frå skyer, gjennom elver, kroppar og jord, til hav, og at sola sin energi får planter til å veksa, i fotosyntesen. Samtalar og tekstar med og frå elevane har danna grunnlag for kva bilder og motiv eg har jobba
med i collagane mine. Nokre gonger har titlar på collagar kome ut av skriveoppgåver elvane har gjort.
Sentralt i prosjektet står spørsmål som: Kva trur vi om verda og korleis vi heng saman med deni dag? Korleis forstår vi ulike kunnskapsmodellar lokalt? Korleis ser fotosyntesen ut på Ytterøy? Kva karbonkretsløp er her? Kva samanheng inngår kroppane våre i på øya? Kva verdensbilder har vi? Kva kan vi erfara utanfor begrepa og førestellingane vi har om verden?
Om verdensbilder
Eit verdensbilde kan vera ein modell over prosessar i den fysiske verda, som karbonkretsløpet, eller eit bilde av korleis solsystemet ser ut. Det kan vera ei politisk oppfatning om individet sin plass i samfunnet. Det kan òg vera kulturelle og religiøse forklaringar på grunnleggande ting, som opprinnelsen til livet. Livet trer ofte fram i form av eit tre i eldre kulturar; livets tre eller verdenstreet. Verdensbildene kan óg handla om menneska sin tilknyting til ein stad og deira plass i naturen og samfunnet.
Verdensbilder er større og meir grunnleggande enn ei meining om eit konkret forhold. Nokre gonger er det meir ei fornemming overfor noko, enn ein klar og tydeleg tanke eller eit bilde. Ein elev ved skulen skreiv at Ytterøy er følelsar og verdiar. Verdensbilda dannar grunnlag for verdiar og normer og dei gjer livet meining. Førestillingane kan ha eldgamle delar, og dei kan vera påverka av nye erfaringar
og ny vitskap. Kristendommen sine forteljingar påverkar våre verdensbilder, sjølv om dei er mindre synlege som del
av samfunnet i dag enn tidlegare.
Eg trur at klimaendringane fører til at nye verdensbilder kjem til, både frå naturvitskapen sine modellar over store kretsløp, og frå at vi blir meir merksame på naturen rundt oss. Vi påverkar miljøet så mykje at framtida til verden kan kjennast utrygg og mørk. I romantikken var det sublime å kjenna ei æresfrykt for dei veldige og ugripelege kreftene ein kunne erfara i den sterke naturen. I dag, når vi innser at menneska har påverka naturen så mykje at til og med klimaet endrar seg, kan dei veldige konsekvensane av våre levesett vera det som er skremmande og ugripeleg. Naturen syner seg som meir skjør og utsatt enn tidlegare.
Verdensbilda våre er òg prega av kva ein ser og er vane med. Forfattaren Jon Fosse skriv at han har ei grunnstemning med seg i livet,
i frå ein båt som gyngar på vatnet. Det er ein følelse han ofte kjem tilbake til og som han har med seg i frå båtturar i barndommen på fjorden i Hardanger.
Irske munkar reiste på 400-talet av garde i båtar på leit etter paradis. Då dei traff på enorme isfjell, trudde dei at dei såg flytande søyler av glas, som i ein katedral. Dei skal óg ha teke ein kval for å vera ei øy. Mens islendingar som reiste til Roma og såg ein slik by for fyrste gongen skal ha synest at kvartala der var som øyer.
Kva vi trur om verden og kva vi verdset, påverkar kva vi legg merke til i omverda. Det å vera like og likeverdige, har vore viktig i Noreg. På grunn av fornorskingsprosessar har det vore lite fokus på det samiske, frå storsamfunnet si sida. Det har vore lite kjent at det finst samiske familiar i Levanger kommune. I kyrkjebøkene frå Ytterøy står det at ein Finn-Pål blei fødd der i 1835. Det kan ha vore samiske familiar på øya i lang tid. I dag ser ein at det samiske får større verdi og meir merksemd, kanskje fordi mange er meir opptekne av mangfold, alternative verdensbilder og nære naturforhold?
Sjølv om verdensbildene våre handlar om korleis vi ser verda, så kan ein som regel ikkje sjå dei.
Våre grunnforhold, som at vi er heilt avhengige av naturen, er ofte usynleg for oss, mange veit for eksempel ikkje korleis eller kor maten eller strømmen vår er laga. Mange av orda vi vaksne brukar i samfunnet i dag er i tillegg ord utan klare bilder. Kva ser vi for oss når vi snakkar om natur, samfunn, kretsløp, økonomi, karbon, tid, klimaendringar?
Erfaringar i møte med konkrete andre, som ein måke, eller eit tre, er noko av det som kan vera med å endra verdensbilder. Samtidig mogleggjer verdensbilder visse erfaringar og stenger for andre, fordi dei styrer kva vi ser og legg merke til.
Kan nye fakta, som at halvparten av oksygenet vi pustar inn, kjem frå plankton i sjøen, også endra eller danna grunnlag for eit verdensbilde? Har det noko å seia for oss at tre reinskar lufta og slepp ut stoff som er med og dannar skyer? Kva om kyllingane snakkar til oss? Korleis ser Ytterøy ut for alle rådyrader? Eller gjæsene som landar på veg til sørlegare strøk? Andre vesen sine perspektiv er vanlegvis ikkje med i politiske eller sosiale bilde vi har i vår kultur.
Og på den andre sida har våre moderne modellar over naturen ofte ikkje med menneska, vi står utanfor og registrerer og måler den. Eg er interessert i bilder der vi er inkludert i økosystemet, i fotosyntesen, i vatn- og karbonkretsløpa, i livets tre, og der ingenting eksisterer åleine, eller står fast og stille.
I vår sekulære kultur har vi òg ein tendens til å redusera bildet av verden til det som menneska kan ha kunnskap om, slik at det verkelege er det som kan målast og registrerast av oss. Men vi kan tenka at jo meir vi veit, jo meir veit vi óg at vi ikkje veit. Ein lærar eg hadde ein gong illustrert det med ein sirkel der innsida er det vi kan. Linja rundt, som grensar mot det vi ikkje veit, blir større jo meir kunnskap vi får. Slik at jo meir vi veit, jo meir har vi å undra oss over også. Men kanskje kjem det an på kva veg ein vender seg med kunnskapen sin?
Om undervisninga
I mitt prosjekt har eg teke med meg abstrakte eller generelle modellar over verden, som fotosyntesen eller karbonkretsløpet, til Ytterøy. Kan dei bli visualisert gjennom å setta saman synlege og konkrete ting på øya? Kva skjer om vi er meir opne for rommet mellom ting og ord, verden og modell?
Eg har prøvd å undra meg over mellomrommet mellom kunnskap og kronkrete erfaringar, i lag med borna. På skulen er der born frå 5 år til 16, og deira erfaringar strekker seg frå å vera i augeblikket, der ein ser verden som levande og rik, til å ha ei stor innsikt i kunnskap frå naturvitskap, matematikk og språk. Collagane mine rører seg i dette poetiske rommet mellom kunnskapsmodellar og det konkrete.
Kunnskap om konkrete, individuelle vesen og ting, kan synast å ha mindre verdi enn abstrakte tankar og system, sjølv om dei vanskeleg kan skiljast heilt frå kvarandre. Eit eksempel kan vera at om vi ser ein måke så ser vi ofte måken som ein av mange, som det vi kjenner igjen som arten måkar. Men plutseleg kan vi få kjensla av at måken er eit individ og med sine særtrekk er annleis enn ein annan måke og har eigenverdi. Det kan skje ved at vi får blikkontakt, eller at måken gjer noko uventa som gjer oss ekstra merksame på den. Vi overser ellers gjerne fuglane, mens dei kan vera veldig merksame på oss. På same måte kan vi tenka på Ytterøy som ei av mange øyer, men for dei som kjenner øya er den heilt spesiell.
For små born er verda konkret og måken individuell. Born ser òg verden som mykje meir levande enn vi vaksne gjer. I eit intervju eg ein gong gjorde med professor i filosofi Arne Johan Vetlesen snakkar han om korleis sonen hans helsar på bekken og treet, fram til han er omlag sju år. Då har han lært at det å snakka med planter og vatn er naivt i vår kultur. Då har han teke til seg og internalisert den antroposentrismen som gjennomsyrar vår kultur og alle våre praksisar, hevdar Vetlesen, det at vi set mennesket over alt anna, og behandlar naturen som noko som er til for oss og som vi fritt kan bruka.
Eg synst difor at det er spennande og inspirerande å snakka med born. Born har, i tillegg, mange gode og grunnleggande spørsmål om verden, som kvifor noko lever og andre ting ikkje, korleis det er å vera død, eller kvifor lufta er usynleg og vi ikkje kan halda vatn fast i handa vår. Kva tid skjer endringa i frå å møta vesen i omverda som levande og eineståande til å generalisera og kategorisera? Korleis kan vi sjå det unike eller individuelle og gruppe eller art?
I lag med elevane har eg óg sett på eldre verdensbilder, som det før-kopernikanske der sola går rundt jorda. Vi har sett på ulike verdenstre, som Yggdrasil og tre på persiske tepper, vi har snakka om paradis, ulike former for lover, vi har lest eventyr og studert nyare vitskaplege modellar over kretsløpet til karbon, vatn og nitrogen.
Vi har snakka om våre forhold til sola og fotosyntesen, og så har vi sett på kva form ting som heiter noko på str, tr og kn har. Vi har jobba med collage og teke polaroidfotografi. Vi har snakka om kva Ytterøy er for dei, og vi har skreve poetiske lover om Ytterøy saman, der vi bytta ut ord og rim som i ein collage.
Elevane skriv om konkrete ting, ferja ein må rekka, rådyr som er lette på foten, regnet ute, hunden deira som gøyr, lego ein bygger med, mat på caféen på rampa, kva dataspel dei likar, ulike tre dei syklar forbi, skulen, og froskar, fisk, høyballar, traktorar og båtar. Som del av riminga snakka vi om kva liknande ord kan ha felles utover det dei betyr kvar for seg. Ei felles form kan koma fram om ein lar orda vera saman. Vi undersøker former i collagar av foto dei tek sjølve ute og inne på skulen.
Det finnes fortsatt gamle strukturar i språket vårt, som koplar form og tyding med lyd. Språka våre har utvikla seg over mange tusen år og koblinga mellom korleis ordet høyrest ut og kva det står for, er rekna som brutt. Likevel fann elevane og eg ut at ord på str som regel er lange og tynne og ord på kn ofte er små og runde, tr er noko som trør, tramper, trakker, trasker, triller kanskje i ei trapp, og kanskje det trommer og tryller.
Ein savant som bur i Frankrike, ein autist med særlege evner, Daniel Tammert, skriv at han lærer nye språk på to veker ved at han ser etter slike strukturar. Dersom ord kan ha noko felles, både viss dei rimer og viss dei byrjar på same lyden. Ofte kan det vera ein bevegelse eller ei visuell form.
Og når eg spør elevane på skulen om tre har språk så skriv ein: hvis et tre har 100 årringer, vil treet fortelle at det er fra før 2. verdenskrig og da har det vært vitne til mye, som for eksempel, krig, kjærlighet, sorg og mye mer.
Dei seinare åra har naturvitskapen vist oss at dyr óg kan ha avanserte språk, for eksempel har torsk og måkar dialektar som er ulike langs kysten vår, kyllingar har spesielle lydar på dei menneska som passar på dei. Og når eg spør dei minste borna på Ytterøy om dyr kan snakka til oss, så er det heilt sjølvsagt for dei.
Vi gir ofte husdyr og kjæledyr eigne namn, men det er veldig sjeldan planter og tre får det, som Yggdrasil i den norrøne mytologien. Men på Ytterøy er der ein enorm ask som alle veit om og som elevane fortel at heiter Kjempeaska. Ask veks på Ytterøy, men er uvanleg i området rundt, fordi øya er varmare, den er omringa av varme havstrømmar. Vi snakkar om at verdenstreet Yggdrasil óg var ei ask.
Den italienske filosofen Emanuele Coccia seier at vi i vår kultur ikkje har spurt eit tre om korleis det sansar og er i verden. Kva ville eit tre svart på eit slikt spørsmål? Det er vanskeleg å svara på, for oss menneske, men vi kan prøva å førestella oss det. Forskarar veit at tre sansar omverda, utan at dei har nerver og hjerne som oss. Trea har heller spreidd sansane sine ut i greinene, og ut i blada. Kanskje
våre sansar, tankar og kjensler er meir spreidde i kroppane våre enn vi trur óg?
På Ytterøy har mange arbeidarar frå Litauen busett seg med sine familiar. Dei jobbar ofte med kyllingane på øya. Den eine collagen eg har laga, Hanen, katten og reven (eventyr), tek utgangspunkt i eit eventyr frå Litauen, som blir brukt i undervisning i den norske skulen. I eventyra våre fann vi restar etter eit verdenssyn der dyr spelte aktive roller, tenkte, planla og påverka skjebnen til kvarandre og til menneska.
Mykje av det vi ser på Ytterøy er del av karbonkretsløpet, og med elevane snakka eg om at viss vi et eit eple, så kan karbon i frå det gå frå magen vår, via blodet og ut gjennom pusten vår og så bli tatt opp av tre som brukar det til å gro ut eit blad. Eg fortalde om at det vi kjenner som lukta av furu er eit stoff som trea slepper ut og som kan laga skyer. Barna fortalde meg mykje om dyra på øya, og om kva dei synest er viktig der. Dette arbeidet har eg så tatt med i arbeidet mitt med collagane til bygget. Mellom anna lærte eg at rådyra på Ytterøy viser oss at jorda der er særs kalkrik, då dei har ekstra store og fine gevir på øya.
Om collage
I spranget mellom individ og art, augeblikk og æva, person og samfunn, plante og kretsløp, menneske og rom, pust og fotosyntesen, har eg laga collagar der eg freistar å gjera store modellar om til poetiske bilde frå Ytterøy. Eg har kopla usynlege forhold og modellar til konkrete bilder, ikkje for å illustrera noko, men for å laga kunst til den nye skulen og samfunnshuset på øya.
Collagane mine er basert på foto som kun er tekne på øya, nokre av meg, men dei fleste av den lokale fotografen Fritz Nordberg. Verka er poetiske framstillingar av myter og eventyr, strukturar i språk og naturlege kretsløp, som karbonkretsløpet og fotosyntesen. Verdensbilda frå Ytterøy er ikkje modellar der ting står tydeleg kvar for seg, men framstillingar av at elementa veks i kvarandre, opnar seg og rører seg i lag. Collagane viser ikkje kva dei tek utgangspunkt i på ein logisk måte, men på ein poetisk måte.
Titlane på verka gir ein inngang til tematikken, og er slik sett viktige.
Collage er ei kunstform der ting enkelt kan setjast inn i nye samanhengar. Noko kan vera både seg sjølv og noko anna på same tid. Eg er
interessert i desse punkta der innsida og utsida går over i kvarandre, der stort blir lite, ein fot blir til ei rot, ein skog til ein veg, der born og kalvar blir til lys gjennom ei eng, eller er det enga og lyset som blir til dyr og menneske? Katten inneheld hanen, og hanen er landskapet, og inne i ei trestamme ligg reiret der egga er opne og inneheld neset, fjorden og skogen. Rundballar viser seg i forma av eit ekorn, og skulen, skyer og bygdetunet blir del av livets tre.
Samanhengar mellom linjer, fargar, former og kva ting blir sett som, endrar seg. Nye forhold oppstår i det eg flyttar bildene og testar ut kvar grensa går mellom abstraksjon og figurasjon, mellom kva ting er og den abstrakte formen det også kan sjåast som. Kvifor speglar forma på eit knekt tre forma til skyer? Kor mykje må ein sjå av eit tre for at vi ser det som tre, og kva samanheng skal til for at det blir lest som foten til eit dyr?
Mange av vala eg tek i prosessen er baserte på kva visuelle kvalitetar bilda har, kva kontrastar og strukturar som passar saman, eller kva samanstillingar som kan opna tolkinga av kvarandre. I verka finst der eit ønske om å sjå verda på ein både samanhengande og open måte.
Eg har alltid tenkt at kunstnarar og poetar ikkje treng å laga eller gjera noko poetisk, for verda er poetisk og underleg. Den tidlegare rektoren ved skulen, Oddrun Laugsand, brukte å seia til elevane at på skulen skulle dei læra å lesa og skriva, og at det å skriva det var som å veva, for ein tekst er som ein tekstil. Og sjølve orda tekst og tekstil har òg mykje felles. For meg er dette ei poetisk forklaring som fortel noko om korleis vi forheld oss til verda gjennom språk, gjennom å veva representasjonar av verden, bilde, setningar, modellar. Og ordet poesi kjem frå det greske Poiesis som tyder å gjera, å skapa. I biologi og medisin blir det brukt om ulike livsprosessar, for eksempel om når nye celler og vev blir danna.
Som barn låg Jon Fosse under eit tre og stirra opp på greinene og blada som rørte seg i vinden og så tenkte han på kor stor avstand det var mellom ordet tre og det treet han såg på.
I følge den franske filosofen Merleau Ponty kan vi møta verden med eit poetisk sinnelag. Det vil seia at vi er merksame på at våre ord, modellar og idear om verden ikkje er det same som verden, og at dei aldri kan gripa eller dekka alt som er og skjer. Gjennom ei slik erkjenning kan vi verta opnare for erfaringar som går utover våre bilder, språk og modellar.
Verden er ikkje er det same som våre oppfatningar av den, og om vi ser etter, viser dette seg på enkle, men óg underlege måtar.